Sånn greie greier og en podcast i uka

Metallica: Some Kind Of Band Som Man Pleide Å Digge?

Metallica. Ett av verdens største band. Verdens største band?

Metallica har en insane haug med fans som har funnet seg i mye rart igjennom årene. Tålmodighet er en dyd. Metallicafans har mye dyd. Personlig er jeg er av de som var die hard fan når jeg var yngre, men hoppet av lasset når jeg ble eldre. Og som sikkert mange i samme situasjon(dog man sikkert ikke vil innrømme det) fjoller jeg meg rundt på litt metallicaklipp på youtube fra tid til annen…bare for å følge litt med med ett halvt øye.

Jeg kjenner flere i samme situasjon. Pleide å digge…Digger ikke lengre. Jeg
kjenner flere som også hater det til blods, men som også har hatt sin «Metallica-periode».

Jeg hoppet inn i det glade internett for å finne noen som har vært trofaste fans over lang tid
for å forstå hva som kan få folk til å holde med Metallica som fotballklubben i sitt hjerte og hvorfor
noen forlater det som Donald Trump sakte, men sikkert forlater sin egen sunne fornuft. Er det flaut å like
Metallica? Er det trendy å hate Metallica?

Jeg fikk fort kontakt med to herremenn via facebooksiden «Norway Inc – The Norwegian Metclub Chapter» som
gledelig kunne svare på noen spørsmål jeg føler kanskje kan kaste litt lys på det store og muligens…det hele.

Navn/Alder/Yrke?

Morten Børøsund/43 År/IT Ingeniør.

Jon Enger/45 År/Bookingagent/manager/eier av Live Wire Booking. Eier av Love Thy Neighbor Tatoveringsstudio.

Kan du si noen ord om ditt forhold til Metallica?

JON: Jeg oppdaget Metallica i 1984, da jeg hadde en 7 år eldre bror som introduserte meg for Creeping Death maxi’en, og senere Ride The Lightning. Etter det var det kjørt, da det var det beste jeg noensinne hadde hørt.
Når Master Of Puppets kom ut, så begynte smått samlemanien å følge etter. Jeg så de første gangen live i Skedsmohallen i 1986, hvor jeg også var så heldig å treffe Cliff Burton. Den historien kan man lese mer om, i 30års jubileumsboken «Back At The Front» for Master of Puppets turneen. Jeg har nå sett de et sted mellom 30-40 ganger, og har reist til bl.a. Abu Dhabi i Saudia Arabia for å se de, og et av nyere høydepunkt, var intimkonserten på House Of Vans i London på releasepartyet til Hardwired To Self Destruct i november 2016!
Jeg har en samling på godt over 1000-1500 vinylplater, kassetter, cd’er, samt figurer, skateboards m.m.

MORTEN: Jeg så min første rockekonsert 11 år gml i 1984, nemlig TNT i gamlekinoen på Steinkjer. Det var en life changer. Og lifechanger nr to kom sommeren 1986 da jeg hørte Battery for første gang. DET var musikken som gikk rett i ryggmargen og sjela mi. Master of Puppets. Ingen over, ingen ved siden.

Hva vil du si er Metallica sin beste og verste periode?

MORTEN: Metallicas liv og karriere har hatt mange ulike perioder, gode og dårlige. Å plukke ut den beste perioden kommer an på hvilke kriterier man skal legge til grunn… Men for å velge en periode hvor Metallica var den beste versjonen av seg selv, så vil jeg si de siste 2,5 årene med Cliff Burton, dvs feb 84 til sept 86. De var i sitt livs form, hadde den beste besetningen og de lagde den beste Metallica-musikken; fra de startet innspillingen av Ride The Lightning i feb 84, live-debuterte Disposable Heroes på Metal Hammer Fest i Tyskland, til Master Of Puppets ble sluppet i mars 1986 og til bussulykken som tok Cliff i sept… Det var en gylden tid hvor de lagde magisk, historisk, monumental og episk musikk, turnerte med Ozzy i USA, Anthrax og Metal Church i Europa på Damage Inc turneen…de var unge, sultne og aggressive og de feide all tvil av banen med sine fantastiske metalkomposisjoner og energiske live opptredener, ingenting kunne stoppe dem, verden lå for deres føtter….Metallica med Cliff Burton var … The Golden Age. Period.

Den verste perioden, dvs den dårligste versjonen av seg selv, må vi kunne si var fra etter den 3-årige black album turneen som ble avsluttet i juli 93 og til feb 2003 med ny bassist og gjenoppbygging av bandet etter flere år i mørket. Det var en tid hvor de var mette på suksess, ikke hadde fokus, ting gikk skeis, de lagde bluesrock, de snakket ikke sammen lengre og alt kulminerte med at bandet nesten ble oppløst da Newsted forlot bandet i jan 2001 og Hetfield la seg inn på rehab i juli samme år. Sommern 2003 var de tilbake, men tiåret som hadde gått var sannelig The Dark Age…

JON: De 3 første albumene vil alltid stå som en bauta i Metallica sin historie, men jeg vil også påstå at perioden rundt «The Black album» er en av de beste periodene til bandet. Over 2 år, konstant på turne, hvor jeg fikk med meg flere konserter. Den verste perioden må vel være rundt St. Anger perioden, og det er meg fortsatt helt uforståelig at de rotet seg borti Lulu utgivelsen sammen med Lou Reed!

Flere går fra å være fans av Metallica i yngre alder for så å miste interesse med tid. Hvorfor tror du det er sånn?

JON: Det tror jeg mest gjelder en utdøende rase med metalheads som er rundt min egen alder. Det er mange sære «true fans» som henger igjen på ’80 tallet, både når det gjelder Metallica og andre band. De fleste band utvikler seg og prøver noe nytt, og dette er skremmende for mange, som forventer at neste album skal høres ut som forrige! Når det gjelder fans i dag, eller de som vokste opp i fra ’90 tallet, så var det annerledes enn for oss som vokste opp i glansperioden til heavy metal! På ’90tallet, så var magasiner som Okej, og forskjellig tv-programmer forsvunnet, og man oppdaget musikk på andre måter, og etterhvert som internett utviklet seg, så ble tilgjengligheten langt større, og man fant informasjon langt lettere, enn når jeg selv vokste opp, da man faktisk måtte dra inn til de større byene for å kjøpe blader/magaziner, se konserter, og man hadde undergrunnsfanziner og tradet kassetter og videoopptak av konserter! Hovesaklig så mistet vel folk interessen, fordi de mener at bandet har blitt for kommersielt, og har blitt et «sell out» band.

MORTEN: Enten så er det fordi det faktisk er veldig krevende å være Metallicafan. Dette er et band som liker å ikke følge regler, holde seg til en smal sjanger, de vil prøve nye ting og de er totalt uforutsigbare. Det er klart mye tryggere å være Iron Maiden fans, de vet hva de får. Metallica er derimot et utemmet monster, de er artister/kunstnere som liker å sette seg selv først og utforske sin egen nysgjerrighet. Eller så er slike fans “just a bunch of posers”, som altså betyr at de er ikke metalheads in the first place, de bare likte metal i ungdommen fordi det var kult og senere ble “voksne” og kunne ikke like samme musikken lengre.

Flere av Metallica sine tidligere album er milepæler i likhet med de eldre album til blandt annet Black Sabbath og Judas Priest. Hvorfor tror du metallband spesielt sliter med å toppe sine tidligere album?

MORTEN:Gi meg de tre første albumene til et band og vipps der har du det magiske med dette bandet. Veldig ofte er de de tre første som er de beste. Kanskje nettopp fordi man i de første årene av et bandliv er ung, man finner seg til rette i en gjeng, kommunikasjonen fungerer godt etter oppstartsproblemer, ting faller på plass, kreativiteten blomstrer, låter snekres sammen kjapt og godt, turnelivet er nytt og spennende, energien gnistrer rundt bandet….. Etter de tre første platene begynner problemene å komme som perler på ei snor.. drugs’n’alkohol, turne-fatigue,
krangler, drama, egoer, familie etc etc..

JON: Man kommer vel til et punkt da man har brukt opp formelen og gått tom for ideer til å lage et bra album.
Flere store band har prøvd å følge tiden, og styrt musikken litt inn på andre sjangere som har vært populære i tiden, som f.eks. grungeperioden m.m. Bytting av produsenter, fordi en eller annen produsent har stått bak storsuksesser til andre band/artister, har nødvendigvis ikke betydd at det har hjulpet for andre band igjen. Noen har funnet en formel, og har holdt seg til den uten avvik, som f.eks. AC/DC, men etter min mening, så holder det nesten med å bare ha et album med de, for «alle» høres like ut. Nå skal det sies, at til tross for noen uheldige utgivelser, så har Metallica gjort det bra etter «The Black Album» også. Alle albumene har vært kommersielle suksesser, og solgt bra, og med nye Hardwire… To Self Destruct, så vil jeg påstå at de er tilbake for fullt!

Hmmmmm….

Metallica kan vel sies å være vågale, men er de vågale på rett vis? Det kan vise seg at de har strukket seg noget langt ut når dem søker etter nye utfordinger. Litt som en skiløper som plutselig begynne å kjøre rally(kremt.. Thomas Alsgaard). Det fungerer sånn halveis.  Kanskje det har blitt for mye halveis for enkelte. Eller kanskje de ikke klarer å få helt tilbake den riktige type glød og låt-teft som de har hatt en gang tilbake. Kanskje det bare har blitt ett fenomen å hate Metallica i likhet som det var/er å hate «hipstere». Har de blitt dårligere på sine instrumenter? Kanskje de rett å slett ikke lager bra nok låter, men det er jo muligens ikke så viktig når 4 av 20 låter de spiller live er nye? Kanskje det er en litt for variabel formkurve live? Personlig tviler jeg. Mange vil fortsatt på Rolling Stones gigs. Selvom det høres ut som de prøver å slå ihjel låtene sine med en spade.

Metallica er litt rart. Har ikke alle band opp og nedturer? Drar ikke alle band på åra? Kanskje det ikke er så ille? Kanskje det faktisk er så ille?  Her strides de lærde.

Og det er kanskje ikke så lett en strid som en kanskje skulle ha trudd.

Jeg skal ihvertfall følge med… med ett halvt øye og ett halvt øre… Bare sånn i tilfelle.