Sånn greie greier og en podcast i uka

Synge på norsk? Har det blitt en slags trend?

«Når det gjelder yngre artister er det skandaløst få som synger på norsk. Og det er mer enn en tendens, det har pågått så lenge at det er blitt et klart trekk ved populærmusikk i Norge på 2000-tallet. 95 prosent av alle artister som henvender seg til et yngre publikum synger på engelsk. Spør du meg, er dette en destruktiv trend» – Håkon Moslet i 2008

Ting har forandret seg. Tidligere var de artistene vi assosierte med å synge på norsk de «gamle og gode» alt fra Dum Dum Boys til Bjørn Eidsvåg og mangfoldige artister som kanskje stammer tilbake en generasjon og en halv eller to. Med band som bla Kvelertak, Skambankt, Jokke, Kaizers Orchestra, John Doe, Black Debbath, Kråkesølv og Onkel P og de fjerne slektningene fikk musikere i Norge noe nytt å tenke på. Man må kanskje ikke være over 40 for å synge på norsk.

Mange føler nok fortsatt at det er unaturlig å synge og skrive tekster på norsk. Meg selv inkludert. Men flere og flere våger seg ut på noe som faktisk burde være helt naturlig. Nemlig å synge på norsk. Av alle våre 70+ band som har vært innom podcasten vår hittil, så har en 10-12 band hatt tekster på norsk. Om man spoler tilbake ca 10 år i tid  hadde det vært vanskeligere å finne band som sang på norsk. En solid porsjon vanskeligere.

Men hvorfor bør man og hvorfor bør man ikke synge på morsmål? Den åpenlyse grunnen på at man ikke bør synge på norsk kan jo være at man når muligens ikke ut så mye lengre enn sin egen landegrense. Dog folk i andre land ofte kommenterer at norsk er ett vakkert språk og nordmenn ofte høres ut som de synger når de prater. Bortsett fra folk fra vestlandet. De høres ut som tyrkere. Som kaster opp. Men kanskje det er lettere å være ærlig og direkte på morsmål? En mer sensitiv og nærliggende følelse enn på ett annet språk? Det finnes jo sikkert en million grunner for og imot hvor man bør og ikke bør synge på norsk. Dette kan dere gjerne komme med i kommentarfeltet under.

Men låter det fint? Låter det kult? Treffer det oss på samme måte som når man synger på samme språk som kanskje favorittartistene våre gjør? Her er det mye smak og behag ute å går. For noen så er jo Kvelertak en stor inspirasjon med tanke på den internasjonale oppmerksomheten de har fått og fordi de er relativt kule. Men det er jo ett litt unikt eksempel med tanke på hvor forvrengt stemme vokalisten har. Strengt tatt kan man ikke høre hva han sier så fryktelig ofte. Men her er vi inne på vestlandet igjen. Og de høres ut som tyrkere. Som kaster opp.

For min del syntes jeg det er vanskelig å bli vant til. Alle mine favorittartister, låter og strofer er på engelsk. Og når jeg prøver å oversette mine favorittstrofer fra låter, så høres det så uendelig flatt ut.

«Vel, jeg står ved siden av et fjell, Hakker det med kanten av hånden min. Vel, jeg plukker opp alle bitene og lager en øy. Kan til og med øke med litt sand, Fordi jeg er et voodoo barn Herre vet at jeg er et voodoo barn»

«Kom til deg på en støvete vei ,God kjærlighet Jeg har en lastebil full Og når du får det, har du noe, Så ikke bekymre deg, fordi jeg kommer.  Jeg er en sjelemann Jeg er en sjelemann Jeg er en sjelemann Jeg er en sjelemann»

Oki. Her ble det kanskje litt vel google translate(<3), men prøv gjerne å oversett noen strofer fra låter du selv liker så finner du ut at det ofte blir litt tamt på norsk.

For meg så syntes jeg at det er mer musikalitet i det engelske språket.  Ihvertfall innenfor rock. Men det er selvsagt bare min mening.

Men det har blitt flere og flere norskspråklige yngre band der ute i det langstrakte landet vårt. Men jeg lurer. Har det blitt trendy? Er det litt å gå mot strømmen? Eller er det å gå med strømmen? Jeg skjønner ikke bæret.

Kan noen fortelle meg hvorfor det er en renessanse av band som vil synge på norsk?