Sånn greie greier og en podcast i uka

Fysisk Fest (Dag 1)

Fysisk Fest er en todagers labelkveld med ett blandet utvalg av band.  Her er noen tanker om bandene som spilte på dag 1 av 2. Vi har bare dårlige bilder. Thats how we roll.

Det aller magiske øyeblikket til Duvel kom helt til sist. Sistelåta er atmosfærisk, stemningsfull og sist men ikke minst…har en annen vibe en låtene som kom før. Det veier desverre litt lite opp for resten av konserten. Duvel er litt i overkant begravd i sin «egen» formel. Joy division-driv med Nirvana-sound.  Samme trommetakt på alle låter og helt dynamisk flatt. Vrengen er alltid på og refrengene virker alltid å være en 4 til 8 gangers repitisjon av låttitlen. Selvfølgelig ikke det første bandet som har gjordt dette, og flere har gjort dette før dem… med bedre hell. Ikke hjelper det at vokalisten påpeker «jævla hipstere bakerst» når vokalisten og frontmannen fremstår som den største hipsteren i rommet. Å spille låter som er flate som pannekaker OG være relativt kjip i fremtoning og holdning er ikke toppscore hos oss,  men sistelåta var veldig kul. De bør våge seg mer ut i dette territoriet.

Råkkfolkscore: 4/10

Kyrre Bjørkås er en moderne hippie. Han setter opp enormt koselig stemning med hjelp av anekdoter og forklarer flere av sine låter i det store og det brede før han kaster seg ut i de med spastiske bevegelser, masse følelser og mye nerve. Trommemaskinen til Kyrre er allergisk mot skarptromme. De fleste trommepartiene er en slags pumpende basstromme med små perkinnslag. Som lytter stod jeg ofte å tenkte hvor mye mer det kunne ha groovet hadde de bare lagt til en skarp. Bjørkås klinker og slår tidvis på gitaren og sliter tidvis med noe dårlig mikrofonteknikk når han skal si korte møkkhøye ord. Herremannen på synth bærer det tyngste musikalske lasset. Hvordan hadde dette låti om trommemaskinen og synthen var borte? Mulig fryktelig tynt. Men stemningen han skaper har noe over seg, låter originalt og unikt. Han har sin egen lille verden man fort blir dratt inn i. Det er fint, rart og faller mellom to stoler. Det står det respekt av.

Råkkfolkscore: 7/10

Soundcheckhelvete brer seg over rommet. Det kjennes ut som det varer for alltid. Det oppstår en «Dette bør bli bra» stemning i rommet.  Og det er bra. Curvs låter som en ekstremt syrete og psykedelisk versjon av The Verve.  Låtene strekker seg ut i noe som fremstår som lange innøvde jampartier. Dette er kult, men man får en følelse av at de alltid vet hva som kommer. Alt er planlagt. Følelsen av en jam de ikke vet hvor de ender savnes litt. Å gå hele veien. Freake helt ut. Curvs virker fryktelig trygge hele tiden. Og de hadde trolig kledd å kaste seg ut for stupet, fordi alle har mye musikalske evner og er meget gode på sine respektive instrumenter. Men i det store og det hele er det bra saker.

Råkkfolkscore: 8/10

Timeworn er harde og stødige som fjell. Med ett album i ryggsekken som virker å få kun gode anmeldelser, så er lista for å levere på livefronten desto høyere. Og de leverer. Med pomp og prakt. De er en bauta av stonermetal. Det er ikke mer å si. Det er feilfritt. Det er solid. Det er vakkert.

Råkkfolkscore 9,5/10

Ondt blod klarer det ingen andre band har klart denne kvelden. Å få med seg publikum. Ondt Blod får blodet til å bruse og leverer ett trygt, energisk og godt sett. Vi anmeldte låta «Store Ord» for en liten stund siden og kalte dem en slags «Kvelertak light». Musikalsk er de enda mer varierte, men nesten  like catchy. En frontmann i samekostyme er også noe annet…og det ser helt jævlig varmt ut. Til tross for litt gitartekniske problemer fremstår gutta proffe og trygge. De gir 1000% av seg selv. Dette var bra saker. En energibombe helt på tampen for dem som ønsket å gå litt bananas. En bra slutt på kvelden.

Råkkfolkscore: 9/10