Sånn greie greier og en podcast i uka

Liquid Mojo – Witches Pot (EP)

Det er mulig du tenker: «Jøss for ett cover».  Coveret til Liquid Mojo’s EP ser ut som noe fra artworken til Witcher, Theif eller Dark Souls-spillene. Noe som kan fremstå litt misplassert. Spesielt med en «bamse/voodoodukke-logo» i tillegg. Men coveret er ikke i nærheten av det viktigste engang. Og i dette tilfelle er det kanskje for det beste.

Over til det viktigste. Musikken.

Litt grunge, men mest metall. Litt bredbeint Load/Reload-era Metallica jaller litt i vibe og produksjon. Det er macho, stødig og lyden er god. De eksperimenterer på gode måter og det er mye av materiale som er catchy. Problemene ligger litt i vokalen. Noen nødrim, lange ord som blir pressa inn som nesten ødelegger flyten og lignende klarer man å se bort ifra. Men vokalen varierer litt mellom å være genuint tøff og genuint prøver for å hardt å være tøff. 110% er ikke alltid nødvendig. Førstelåta «Witches Pot» bærer preg av at den er en førstelåt og tittellåt og vokalen prøver akkurat for mye å være hard og tøff. De ekstra unødvendige 10%. «Liquid Mojo» treffer en sweet spot og en bedre balanse. «The Doctor» er litt forvirrende med en versvokal som er på kanten til humoristisk, men mistenker det ikke er intensjonen og undertegnede får da litt dårlig samvittighet av å nevne det.  De tre låtene er også ganske varierte som kan være en god og en dårlig ting. 3 relativt forskjellige låter kan gjøre det litt vanskelig å høre «identiteten» til bandet. Spesielt når vokalen tidvis varierer kvalitetsmessig. Mens 3 låter som er forskjellige kan også vise allsidighet og hva de har å by på. Til videre slipp anbefaler undertegnede å slippe 4-5 låter på en EP, slik at man virkelig kan få ett grep på bandet. 3 3-4 minutters låter blir for lite og litt for fløktig til å få ett ordentlig grep om bandet. Men overall er spillinga god, lyden feit og de er virkelig inne på noe musikalsk. Spennende å følge videre.

+ Lyden og produksjonen er god. Det låter fett.

+ Viser allsidighet. Villighet til å eksperimentere.

+ Velspilt.

+ «Liquid Mojo»

– Litt for varierende vokalprestasjoner. Finner tidvis sweetspots, trenger litt finjustering. Ingenting er døvere enn å «høres ut som man prøver å høres tøff ut». Man vil bare høres tøff ut. At det er naturlig på ett vis. Skal sies…aldri spesielt surt.

– Vanskelig å få grep på bandet med 3 låter såpass varierte.

– Må være forsiktig og ikke falle over grensen for når doble basstrommer gjør en låt «harry» eller «cheezy». Danser på en hårfin linje på «Liquid Mojo».

– Artworken er lite estetisk innbydende uten at dette bærer noe preg på score’n. Men mennesker er opptatte av det estetiske vett. Er en del av førsteinntrykket.

Råkkfolkscore: 6/10