Sløtface er endelig ute med debutplata si og den er en god start. Hva er i blenderen? Jo der er Weezer, Juliette And The Licks, Dinosaur Jr, Pj Harvey i hennes «Who The Fuck» dager og ett snev av Smashing Pumpkins. Det er alternativ poprock med tæl og catchy refreng. Vi hakke fått dratt dem innom sofaen så vi hakke helt oversikt over hvem som skriver alle tekstene, men den eller de i bandet som gjør det er ihvertfall enormt gode. På noen av det litt mer anonyme låtene redder de solide tekstene og ikke minst holdningen og selvsikkerheten tekstene blir levert med, låtene fra å bli litt flate. Man hører at bandet ikke nødvendigvis tør å gå så fryktelig vekk fra det catchye i lengre strekk, og det er lite eksperimentering med mørkere eller alternative stemninger eller strukturer. Kanskje i tematikk og tekst, men ikke nødvendigvis ikke musikalsk. Man får en følelse av at de har prøvd å lage ei skive som garantert får spilletid på P3 og andre litt kommersielle utløp. Man kan også få en følelse av dette med tanke på at nesten alle låtene er perfekt radiolengde. Ikke at det er noe galt i det. Men bandet sitter på musikalske egenskaper som hadde vært interessant å hørt i en litt mer eksperimentell setting og ikke bare 3 minutters låter med litt «A4» strukturer. Virker som de har hatt sin egen albumtittel som mantra når de har lagd låtene. Men skulle gjerne hørt de «Freak Out» litt. Det blir tidvis litt trygt.
Alt i alt er det en kanon skive med catchy låter, kanon tekster og en god produksjon. Mistenker skiva får gode anmelder hos de fleste og det får’n jaggu hos oss også.
+ Lyden og produksjonen er stødig og låter bra.
+ Velspilt.
+ Tekstene og vokalprestasjonene er mæææget gode.
+ Catchy som fy.
– Litt lite vågale utenfor en småkommersiell og catchy ramme. Litt trygt.
Råkkfolkscore: 9/10