Sånn greie greier og en podcast i uka

Rockelegender: Ett kjipt generasjonskifte.

Hendrix, Mercury, Rhoads, Bonham, Burton, Lennon, Scott, Prestley, Bowie, Cobain, Dio og nå Petty. Lista fortsetter lenge. Rockelegender.  De forsvunnede heltene.

Vi lever i en tid hvor gamle helter og legender faller som fluer. Men hvem skal vi sitte igjen med når vi er 80 år og leser VG sin overskrift om hvem som har gått bort? Når undertegnede sier vi, så appellerer jeg litt ekstra til dem i alderen 20-35.  Det er ingen tvil om at det var flere legender før. Men det som er skremmende er at det blitt mindre og mindre for hver generasjon de siste årene.

Legende.. For å bli en legende, eller en gammel helt om man vil, må nok ett par ting klaffe, man må trolig ha særpreg, en egen visjon, ha dratt musikk i en ny retning, vært unik på ett eller annet vis eller simpelthen vært jævlig god.  Og det kjennes ut som for hver ny generasjon så blir det mindre og mindre slike individer. Selvfølgelig finnes det unntak. Jack White, Trent Reznor, Josh Homme, Dave Grohl, Max Cavalera,  Billy Corgan, Ed Sheeran (Vet flere myser skeptisk med øya her, undertegnede er ikke fan, men å kunne dominere Wembley aleine med en kassegitar står det respekt av), Alex Turner, Thom Yorke, Marilyn Manson, Matt Bellamy og mange andre kommer til å gå ned i historiebøkene og vil bli husket av mange i lang, lang tid.

Men dette er også på en måte en generasjon tilbake. Flere av disse er nå rett i høgget av 50 år gamle. Hvem har vi nå? Flere av de aller mest legendariske musikerne igjennom tidene var på høyden i midten av 20 -årene.

Så hvem har vi nå i sånn ca 20-30 årene som stikker seg frem på samme måte som heltene fra 60, 70,80 og 90 tallet? Klart at i vår tid er det en ganske høy faktor av undergrunnshelter og lignende. Men her tenker jeg på de artistene så store at selv P3 ikke klarer å drukne de vekk blandt den sukkersøte popen og den ekstremt påtatte hiphop’en som løper sine seiersrunder på det kommersielle musikkmarkedet.  Hvem har vi nå som tar scenen som Freddie Mercury og Ronnie James Dio, revolusjonerer gitaren som Jimi Hendrix og Dimebag Darrell og gir ny kraft og særpreg til trommene som John Bonham og Keith moon? Det er vanskelig for undertegnede å tenke seg til på løpende hånd.

Det finnes selvfølgelig tilfeller, men de er få og blir bare færre og færre. Noen har hevdet at rocken er død. Dette er ikke sant, rocken er der den, i beste velgående. Problemet blir at verden mangler nye helter som ikke kan ignoreres.

Og det…er jævla døvt.