Plow fremstår litt som country for folk som har ironisk distanse til country. Eller bare liker Country-låtene til Primus.
Plow har bla medlemmer fra Musth, men det hører man lite av her. Her er det lite eksperimentell prog-metall og mye country/americana med vokal som tidvis er helt på kanten til humoristisk. Med tanke på den musikalske bakgrunnen er dette litt av en 180 og man kan lure litt på om dette er ett smått humoristisk sideprojekt. Fordi det er litt vanskelig å ta dette seriøst til tross for at det holder god standard av utførelse og produksjon. Det er faktisk bedre enn godt. Det er ett godt stykke arbeid som tidvis skaper en kul stemning, dog ikke tilfører så mye originalt og danser seg igjennom trope etter trope, klisje etter klisje. Men det kjennes ut som humor ligger i bånn. At plutselig, langt ut på en fuktig kveld på byen, sier noen «hey, faen heller…skakke bare lage en skikkelig westernskiva a? litt sånn spagetti-westernaktig? På kødd liksom».
Alt i alt sitter man igjen med en skive som er velspilt, men blir vanskelig å forstå seg på. Er de seriøse?, er de ironiske?, er detta bare for gøy? Som igjen leder til nye problemer. Om de er seriøse så låter det litt for useriøst og uoriginalt, om de er ironiske så er de for lite ironiske og om det er bare for gøy, så låter det for lite gøy. Dette er en rar affære som blir litt halveis.
+ Produksjonen og lyden er kul.
+ Velspilt.
+ Tidvis kule stemninger.
– Vanskelig å forstå seg på, i lik linje som Primus tidvis kan være. Forskjellen er at Primus er såpass etablert at når de kommer med snåle western/country låter har vi allerede ett godt begrep om satiren og ironien til bandet. Plow virker ubalansert på beslutningen om det skal være gøy og tull eller seriøst.
– Smått klisjefylt. Kjennes mer klisjefyllt enn hommage til bla spagettiwestern og americana.
– Albumtittelplasseringa på coveret er krampeaktig plassert. Ikke at det står i veien for det musikalske. Det er bare ett estetisk togkrasj.
Råkkfolkscore: 5,5/10