Småskranglete, småsurt og sjarmerende.
Litt garage, litt punk og en hel del poprock får du i «Plura». Og det er sjarmerende til tross av å ha en litt ubalansert miks, snev av litt generisk radio-rock og småslarkete trommer (spesielt i, etter og under tempoendringer og tempoøkninger). Vokalen er også tidvis ganske sur og den knusktørre vokal-lyden kler ikke miksen så godt som den kunne gjordt. Undertegnede finner en del som trekker ned, men det er mye eksperimentering og følelse i det hele som trekker skiva opp. Følelsen av litt psykedelia og det at de våger seg ut på tempoøkninger og andre finurligheter øker inntrykket av kreativiteten til bandet. Selvom de våger er det ikke alltid de vinner, men om de ikke hadde hadde våget kunne dette vært ett album en baker hadde kalt kneippbrød.
Tidvis har de også en magisk stemning drysset over med godt varierte gitarlyder og effekter. Bassgitaren er også stødig fremme og det er godt å høre at de ikke gjemmer bassen bak en vegg av gitarer, men at de har satset på å virkelig få bassen fram i miksen. Dette er noe av det bedre med miksen. Dette til tross for at basstromma og bassgitaren ofte sloss om plassen i de samme frekvensene.
Alt i alt er dette en småkul, små-eksperimentell skive som undertegnede skulle ønske hadde hakket bedre miks og hatt bedre vokalarbeid. Men undertegnede klør seg i hodet av alt det gode og alt det vonde som er her. Det er rett og slett litt godt og litt vondt.
+ Bassen er deilig i miksen.
+ Eksperimentelt på en meget balansert og god måte, til tross for å kaste seg litt langt utfor stupet iblandt. Intet våger, intet vinner.
+ Variert lydbilde. Tidvis meget stemningsfullt.
+ Solide og varierte gitarlyder.
– Vokalen blir hakket for svak på grunn av at den ofte er off og sur. Også er det tidvis snev av norsk-engelsk.
– Miksen sliter med krangling på bassfronten, litt for tørr vokallyd som ikke blender så godt inn, dette gjør også at det sure i vokalen kommer ekstra godt frem. Utrolig hva litt mild delay med ei god vridning mot «dry» kan småredde opp. Kompressorene dreper også cymbalene iblandt. Det er potensiale. Men neste gang bør de kanskje spørre noen andre.
– Trommeslageren sin basstromme groover svakt og virker ofte stresset eller tidvis bakpå. Virker å slite med å finne sweetspoten i grooven. Her er det vondt å si det, men alle band er så gode som trommisen sin. Flere av disse låtene kunne hatt bedre flyt og feel om trommeslageren hadde vært mer «på».
Råkkfolkscore: 5/10