Sånn greie greier og en podcast i uka

Minula – Lovelust (Album)

«Lovelust» er smådaff prog for pop-huer. Djent for P3-elskere. Det er velspilt, poppa og på ett vis for «perfekt» og klinisk for sitt eget beste. Det låter helt ekstremt «perfekt». Quantiza,vridd,vrengt og tuna i en DAW til det nesten ikke er spor av menneskelighet igjen. For dem som elsker den type perfeksjon og smått kleine poprockband som 30 Seconds to mars og lignende så er nok detta midt i blinken. For undertegnede blir det for tamt og uten sjarm. Som om man passer på en hund og stikker til en park for å leke, men bikkja bare legger seg ned ved benken og vil ingenting. Det er greit, men fryktelig kjedelig og antiklimatisk.

På ingen måte «dårlig», men bare totalt sjarmløst og nesten helt uten noe punch. De drar litt i årene iblandt med noen funky riff, men det er dessverre ikke nok til overbevise og få båten til å faktisk gå noe sted. Ofte fordi de kuleste riffene og partiene svært ofte varer i korte strekk og hverken eskalerer eller går noe sted. Som slags «INSERT BRIDGE HERE BEFORE RETURNING TO CHORUS».

Alt i alt er det helt ok, men tannløst. Det kjennes ut som låtene er lagd for å appellere til 14-16 år gamle små-deprimerte jenter som kun hører på P3. Å være catchy nok til å slippe unna klarer dem dessverre ikke heller.

+ God miks.

+ Tidvis kule bridgeriff.

+ Vågalt å satse så hardt på cleangitarer. Kul telecaster/strat-sound.

– Bridgeriffene går desverre ikke noe sted og virker bare som de er pålagt. «Vi burde ha en bridge eller….?»

– Smått pubertalt sound.

– Tannløst. Svever liksom avgårde uten å ha spesielt mye dynamiske forandringer. Ikke alltid det er galt, men her blir det fryktelig tamt.

– For perfekt på ett vis. Kjennes mekanisk ut, og ikke på en kul måte, men på en «vi har gjordt absolutt alt vi kan for å stramme inn absolutt alt til å bli 100% på klikk». Uvisst om det er programmerte trommer. Høres ofte slik ut.

– Vokalen er svært generisk uten særpreg.

Råkkfolkscore: 4,5/10