Kort, men godt.
1:45 med rein desperasjon. Vokalisten gir så utrolig mye av seg selv at han nesten faller ut av høytalerene til lytteren. Nerven og intensiteten er svært god. Trommeslageren fortjener også en saftig klapp på ryggen for interessante valg og tidvis herlig vrange grooves.
Lyden er skitten og god, velbalansert og trøkker bra. Det at låta er velspilt og teknisk uten en følelse av overdreven pirking, en slags følelse av råskap som er frisk og gir låta en kul vibe. Tankene til noen kan kanskje skli mot det gamle Oslo-bandet MEHE for dem som kanskje husker de.
Låtas største svakhet for undertegnede blir muligens den dype andrevokalen som gjør sitt inntog i låta etterhvert. Under den desperate hovedvokalen fungerer det godt, men på egne ben blir det dessverre litt for nærme George «Corpsegrinder» Fisher til det kjennes ut som det kan tas helt på alvor. Men ett lite smil får man på trynet da. Det er max huleboer og for dem som setter pris på slikt vil det det ikke være ett problem.
Alt i alt en fet låt, med fet sound som har en litt småkomisk vokalkontrast.
+ God og kul produksjon/miks
+ Velspilt
+ Hovedvokalistens innsats, nerve og leveranse
+ Råskapsfølelse
+ Gitarene skriker godt uten å bli cheesy på noe vis
+ Kudos til trommis for valg og generelt god spilling
– Låta kjennes kanskje litt mer som en «Midt i skiva» låt enn en første singel. Det er kort og godt, men låta er så kort at låta blir nesten som en lang teaser.
– Backingvokalen fungerer godt under hovedvokalen, men blir noe for kraftig kontrastmessig på egne bein. Fremstår litt komisk når det oppstår. Litt som når man flirer litt første gangen man hører Cannibal Corpse.
Råkkfolkscore: 8/10